Etter oppvekstår i Bergen, kom Per til Universitetet i Oslo i 1966. Der traff han sin An-Magritt. Som psykologpar fikk de et godt og langt liv sammen – med to sønner, Espen og Ulrik, og flere barnebarn. Kombinasjonen som par i profesjon og par i kjærlighet mestret de to godt
Per arbeidet som psykolog i flere ulike sammenhenger, både som terapeut og som underviser. Familievernet som sto hans hjerte nærmest. Han ledet flere kontorer, men i sitt lange liv som psykolog var han først og fremst familieterapeut.
Over mange år var han også en skattet underviser for stadig nye kull av psykologistudenter ved Universitetet i Oslo. Han var også lærer og veileder for mange som senere spesialiserte seg i familiepsykologi. Denne nesten 40 år lange karrieren ble avsluttet først godt ute i pensjonsalderen. Per var en mester i dialogbasert undervisning. Mang en student vil minnes ham som en sterk og humørfylt inspirator. Han formidlet trygghet og åpenhet, og mange så han nok som modell for sitt arbeid med barn og familier.
Faglig tilhørighet og felleskap fant han selv ved Institutt for Aktiv Psykoterapi (IAP), et institutt som driver videreutdanning av psykologer. Det vokste fram av det faglige nettverket som Per var med å bygge opp som student. Han har vært leder av både IAP og Norsk Forening for Familieterapi (NFFT).
Det er ufattelig trist at denne varme og gode vennen har forlatt oss. Han var alltid så oppmerksom og tilstedeværende, en initiativtaker til hygge og – ikke minst – velsmakende samvær. Våre tanker går til An-Magritt, barna og barnebarna.
Kirsti Ramfjord Haaland, Hanne Haavind, Nora Sveaass og Odd Arne Tjersland